367

Hun hadde 16 gensere, 3 bukser og 7 kjoler. Hun hadde 15 par sko, 4 jakker og 2 par votter. Hun hadde 2 kopper hun brukte til kaffe, og 2 til te. Hun hadde 6 glass, 6 tallerkner, 6 av bde kniver, gafler og skjeer. Hun spiste 5 om dagen, og 2 knekkebrd. Hun hadde 6 sorter krydder p hylla. Hun spiste alltid 2 poteter til middag, uansett strrelse, og av og til spiste hun mer enn 6 ruter melkesjokolade.Hun sto opp klokka 8 hver dag, la seg klokka 11. Hun gikk p 8 forelesninger og forberedte seg til 2 eksamner. Telefonnummeret hennes var det samme forlengs som baklengs. Hun kunne de 20 frste sifrene etter komma i pi, selv om hun hatet matte. Hun hadde lest 44 bker som ble regnet som klassikere, og hadde 19 bker p lista over bker hun skulle ha lest. Hun hadde 1 mor, 1 far, ingen sster og ingen bror.

Men hvilken rolle spilte det at hun hadde 367 venner p Facebook, nr ingen gratulerte henne med dagen?

I morgon

Ho tenkte p det kvar gong, at det umogleg kunne vere bra at ledda og musklane hennar verka kvar einaste morgon. Ho var jo ikkje akkurat gammal. Og kvar morgon s tenkte ho tanken p at ho kanskje burde prve gjere noko med det. Og kvar gong sukka ho tungt og tenkte p kor lite lyst ho hadde til gjere nettopp det. Ho hadde ikkje lyst til bruke masse pengar p ein fysioterapeut, eller f alle dei vonde minna fr gymtimane p skulen midt i fleisen i det ho gjekk inn p eit treningssenter der ein sjukt veltrena person skulle st sj p ho puste og pese, for s lage eit program som ho mtte gjere framfor mange andre veltrena personar p treningssenteret medan ho pusta og pesa. S kvar morgon tenkte ho at ho fekk tusle p treningssenteret i morgon, nr ho var mentalt frebudd, liksom. Men nr ho fekk ryra litt p seg, og musklane varma seg opp, s glymde ho det. Nokre gonger med vilje, andre gonger ikkje.

Ho t aldri frukost ved kjkenbordet. Ho satt alltid med ftene oppunder seg i sofaen, og med dataen p bordet framfor seg. Av og til sg ho p ein serie eller noko, godt tilbakelent med skla med yoghurt p magen, eller s satt ho framoverbygd, som ein liten pyjamasball, og skreiv noko mellom munnfullane. Det var alltid ein mail som mtte sjekkast, eller noko anna viktig som ikkje kunne vente til ho var ferdig med ete, sjlv om ho hadde meir enn god nok tid til gjere begge deler kvar for seg.

Mor hennar var alltid frustrert over at ho ikkje hadde brukt ryggsekk ein einaste gong etter at ho byrja p vidaregande. Men ho flte seg latterleg i ryggsekk, som ein av dei fyrsteklassingane som ikkje trr ta av seg sekken medan dei sitt p bussen, i tilfelle dei ikkje rekk ta han p att fr dei skal av. Ho hadde ikkje lyst til tenkje p seg sjlv som ein av desse smungane der dei satt med rumpa heilt ytst p setet for at sekken, med refleks og namnet deira skrevet med sprittusj p lokket, skulle f plass. Dei irriterte ho alltid s mykje, der dei satt dingla med cheroxa sine ein halv meter over bakken. Og ho skjna ikkje problemet til mora uansett. Ja, skuldra verka av og til, men det var sjeldan ho hadde med seg s mykje. Ho gadd jo ikkje ta med seg alle bkene kvar dag. S lenge ho hadde med seg dataen sin, s hadde ho underhaldning for resten av skuledagen, ho.

Ho byrja jobbe p Ikea etter vidaregande. Det skulle berre vere for eitt r, ei pause fr ho skulle byrje studere noko viktig. S kvar gong nokon av dei velmeinande veteranane prvde seie til ho at det kom til vere betre for ho lyfte med beina enn med ryggen, s tenkte ho at nei, det sg latterleg ut, og ho skulle berre jobbe der eit r uansett, ikkje bli ein snn som sette seg fast i ein snn jobb. Hadde ho skulla jobba der lenge, s hadde det vore noko anna, men kor mykje skade kunne eitt r gjere? Men s vart det ikkje berre eitt r.

Og no satt ho der. Sju mnader p veg, sjukmeld og utan av stand til gjere noko nyttig. Ho skulle snart bli mor. Bli ordentleg vaksen og vere ein av dei personane i livet til den vesle som var allvitande, i alle fall for ei stund. Som skulle vite kva som var lurt og ikkje, kva som skulle etast og ikkje, som kunne hjelpe til med lekser og som aldri farga utanfor strekane i fargeboka. Ho skulle vere den ansvarlege, den som skjente om den vesle gjorde noko dumt. Men det var ho som hadde ftt skjenn. Doktoren var mest sint for at ein 27-ring alt hadde ydelagt sin eigen kropp s grundig, gjennom latskap og forvrenging av rynda. Ryggen hennar var kaputt, som han sa. Ho var berre s vidt i stand til halde seg sjlv oppe, og det var ikkje mogleg for ho halde bde seg sjlv og den vesle oppe. Det var mest s det var for seint for ho, sa han. Klart, ho kunne bli betre, ho kunne g sjlv og bere lette ting. Men ho kunne ikkje jobbe p Ikea meir, ho mtte finne seg noko anna gjere. Og ho mtte trene og g til fysioterapeut jamleg. Og ho kunne berre glyme lyfte p den vesle nr han ikkje var s liten meir, eller vere den som var med p dei meir fysisk krevjande leikane. Det fekk mannen hennar gjere for ho.

S no satt ho der, og visste at ikkje berre hadde ho gjort ting verre for seg sjlv, og kasta bort deler av sitt eige liv. Ho hadde g kasta bort moglegheita til vere ein fullverdig del av den vesle sitt liv. Og det, det var s mykje verre.

nei...

Kvalme, kvalme, kvalme. Fordi du har sagt det. Sagt noe som som forandrer alt. Sagt noe som aldri kan bli tatt tilbake. Sagt noe som vil skape arr, ikke bare for deg, men for ham ogs. Men mest for deg, fordi du brydde deg mest. Og det var derfor det mtte sies. Og det er derfor du angrer. Ha det bra, livet du kjente, personene som deltok i det, det som gjorde deg lykkelig og det som knuste deg i tusen biter fra innsiden. Hva skal du gjre n? Forlate alt og begynne p nytt? Bli, kjempe? Noe midt i mellom, om det er mulig? Eller sove til alt kjennes uvirkelig? Sove, sove, sove.

Fem stadier av sorg

Han lukket dren bak seg med en flelse av at han snart kom til bli sluppet inn gjennom den igjen. For hun kom til tilgi ham, og hun kom til ville ha ham tilbake. Ja, det han hadde gjort var tvers gjennom rttent, man kysser jo ikke andre jenter enn jenta si, men han hadde jo vrt grei fr, det glemte hun vel ikke?

Eller, det kunne hun vel kanskje finne p gjre. For nr han tenkte p det, s var vel ikke lista over uforglemmelige gode gjerninger spesielt lang. Men de var veldig gode, de gjerningene som sto der. Bare tydeligvis ikke gode nok, siden hun hadde kastet ham ut. Herregud. Hun hadde sett ut som om hun mente det.

Han ble med ett utrolig kvalm. Hun var borte. Hun var ikke jenta hans. Hun kunne nr som helst bli jenta til noen andre. Noen andre kom til kunne glede seg over hvordan hun ofte smilte og rdmet samtidig. Noen andre ville sitte hre p at hun nynnet for seg selv mens hun laget amerikanske pannekaker til frokost p sndager. Noen andre ville se at hun, mer enn noen, oppriktig brydde seg om hvordan folk hadde det.

Han satte seg ned p en benk. Hele kroppen hans prikket, og han flte seg helt elendig. Han kjempet for ikke begynne grte snn i offentlighet, men han kunne hre det p sin egen pust at han ikke gjorde en spesielt god jobb. Pusten gikk hakkete og ujevnt som sm gisp. Hva hadde han tenkt p? Hva faen gikk gjennom hodet hans da han fant ut at det var en god id kysse noen andre? Bare det at han hadde dratt henne med seg bak et hushjrne burde ha fortalt ham at han var i ferd med gjre noe veldig galt. Han ville jo ikke at noen andre skulle se det. Og han kunne ikke skylde p ha vrt full en gang, det var en helt vanlig ukedag. Og jenta var pen, men dum som et brd, og det visste han godt. Og enda verre enn det, da han innrmmet det til kjresten etterp, gjorde han det p samme mte som han ville sagt at han glemte kjpe brd. Han s hvordan ansiktsuttrykket hennes uttrykte en blanding av skuffelse, sorg og vantro, men sto der som et idiot og ventet p at hun skulle si at det var greit, han var tilgitt.

Han hadde tatt henne forgitt. Alltid. Han visste det n. Hun kom til f det bedre uten ham, etterhvert.

Nedtelling til frihet

Mottoet hennes var st opp hver dag, uansett. Det spilte ingen rolle om det var sol, vind eller sn, om det var helg eller ukedag, om det var en dag som lovet godt eller ikke. Opp skulle hun, om hun s bare tilbrakte resten av dagen under et teppe i sofaen. Dagtid ble ikke tildelt hver enkelt for at de skulle bruke den opp p slite ut nattemblement. Og viss ting var vanskelig, og hun hadde en drlig dag, ja, s hadde hun det da. Det var ingen andre sitt problem, og det skulle ikke g ut over dem. Uansett hva som skjedde, skulle hun opp, stelle seg, og gjre det som hun hadde lovet at hun skulle.

Hun gjorde ikke det fordi folk satte s uendelig mye pris p det, eller fordi hun satte pris p gjre noe for andre. Hun gjorde det fordi hun var oppdratt til mte andres forventninger. N hadde det seg slik at hun, i flge de andre i livet sitt, ikke klarte det, men hun sluttet aldri forske.

Derfor sto hun opp hver dag, tok en kjapp dusj i lunket vann (for hun mtte jo spare p strmmen og miljet), spiste frukt og grovt brd til frokost (for det er jo sunt) og gikk til jobben (for det er jo bde sunt og bra for miljet). Der satte hun seg ned ved pulten sin, som en hver arbeidsmaur i et pent kontorlandskap, og forberedte seg p dagens klager fra de evig misfornyde menneskene i livet hennes. Kunder som mente hun ikke gjorde som hun skulle, enda hun bare fulgte reglementet. Kunder som mente at det var hennes skyld at reglementet ikke passet deres behov, enda de hadde stemt p politikerne som la fram planene som skapte dem. Medarbeidere som lesset egne arbeidsoppgaver over p henne, fordi hun visstnok ikke gjorde nok. Og sjefen, som ikke skjnte hvorfor hun brukte dobbelt s lang tid som alle andre, bare fordi hun hadde dobbelt s mye gjre.

Hun nikket, unnskyldte seg, og prvde litt hardere.

En gang i uken gikk hun hjem til moren sin etter jobb for spise middag med henne og ssteren. Selv om hun kom hver gang, uansett, og selv om hun ofte ringte for foresl flere mter i lpet av uka, mtte hun alltid tilbringe de frste ti minuttene med hre p at hun aldri kom p besk ofte nok. S slo de over p at hun hadde blitt for tynn, og at hun mtte spise mer, men viss hun forsynte seg med en ekstra porsjon dessert, vekslet moren og ssteren megetsigende blikk og mumlet noe om at det liksom skulle vre igjen noe til imorgen ogs. De likte ikke jobben hennes heller. Det var ikke en jobb for ordentlige folk, som de sa. Men viss hun sa at hun vurderte slutte, syntes de at hun tenkte litt for godt om seg selv, som trodde hun fortjente, eller kunne f, enn bedre jobb enn den hun alt hadde.

Hun nikket, unnskyldte seg, og prvde litt hardere.

Hun mtte ta buss fra leiligheten til moren og hjem. Selv om hun aldri tok bussen i rushtrafikken, var den alltid full. Hun hadde ikke tall p hvor mange ganger hun hadde ftt skjenn p bussen, av bussjfren fordi hun manglet 50 re til billetten, av passasjerer fordi hun tok for stor plass, eller mistet balansen og sneiet dem svidt. Hun likte ikke ta bussen, men hun kunne ikke kjpe bil. Det var jo ikke bra for miljet.

S hun nikket, unnskyldte seg, og prvde ta litt mindre plass.

Og nr hun kom hjem, kunne hun sukke tungt og tenkte at hun kom seg gjennom den dagen her ogs. N var det ikke mange igjen. Hver kveld lurte hun p om hun burde ha sagt noe til noen i dag. Men s, i det hun tok av seg parykken og strk en hnd over der hennes egne krller en gang hadde vrt, tenkte hun som s at det var vel like greit at ingen visste noe. De hadde vel klart legge skylden p henne nr det gjaldt dette ogs. Og der gikk grensen for hvor mye skyld hun kunne ta p seg. N var det uansett ikke mange dager igjen.

Nr magnetar slepp taket

(Om du likar hyre p musikk medan du les, kan du hyre p Breathe me av Sia)

Ho gjekk fr toget sin avslappa atmosfre og rett ut i ein flyplass sitt evige kaos. Men ho registrerte det ikkje. Det var som om ho vart filma snn som dei ofte filma folk i dramafilmar for vise at verda gr forbi medan deira verd str stille. Folk surra lydlaust og raskt rundt ho, medan ho berre gjekk s innmari sakte. Ho pusta roleg og kontrollert, og kjende eit lite stikk midt i magen kvar gong lungene fylte seg opp med luft. Det var ikkje fordi ho var nervs. Ho burde vere nervs, ho hadde aldri reist leine fr, ikkje til bestemora si ein gong. Ho hadde eigentleg, nr alt kom til alt, gjort veldig lite leine. Og no skulle ho ut, ut til verda, og ingen andre kom til vere med for sttte ho. Ho skulle berre reise einsam fr ein ukjend flyplass til ein annan, og kanskje ein til, og til og med kanskje ein til. Vanlegvis ville ho ftt samanbrudd innan no, sttt tvekroka og pusta inn i papirposen som alltid lg i veska hennar. Venane hennar gjorde alltid narr av ho for den ubrukte Burger King-posen, dei sa at det var s frykteleg amerikansk av ho. Men det var det einaste som nytta nr panikken overtok.

Men ho hadde ikkje panikk no, ikkje eit teikn av det ein gong. Stikket i magen var fordi den magneten som hadde vore plassert i solar plexus det siste ret hyla etter f feste seg til polen sin. Men det skulle den aldri gjere att, s ho pusta berre, og prvde ikkje tenkje p han. Det virka eigentleg ikkje, men ho prvde likevel. Ho visste ikkje kvar ho skulle, ho hadde aldri vore p ein flyplass fr, og ho klarte ikkje fokusere blikket ordentleg snn at ho kunne lese kva som sto p skilta. S ho mysa berre, og gjekk med straumen.

Ho skjna automatisk at sikkerheitskontrollen ikkje kom til bli hennar favorittdel av denne reisa. Alle sg s alvorlege ut. Men da ho vart trekt til side for rutinesjekk, byrja ho mest bli uroleg, ikkje p grunn av situasjonen i seg sjlv, men fordi ho ikkje reagerte srskilt p han. Kva var gale med ho? Dama i uniformen krenka jo intimsona hennar, ho hata nr folk gjorde det. Kvifor spela ikkje dette, eller nokon andre ting for den saks skyld, nokon rolle lenger nr det vel strengt tatt hadde spela ei alt for stor rolle i livet hennar fr? Ho visste svaret, men det var ikkje svaret ho ville ha. Ho tumla forvirra i retning gaten sin. Ho sg framleis ikkje klart, og pusten hadde byrja bli meir ujamn. Ho kjende korleis magneten pressa mot innsida av magen hennar, som om den ville ut, den hadde ein annan plass den skulle vere. Den ville vere hos han, han som hadde den delen som den hrte heime hos. Han som hadde gjort ho til ein annan person.

For aldri hadde ho stola p nokon som ho stola p han. Aldri hadde ho tykt at det var greitt at nokon kom ubedd, aldri hadde ho likt bli tatt med p turar utan vite kvar dei skulle fyrst, aldri hadde ho likt ikkje ha full kontroll. Men med han var det alt ho ville. Berre eitt blikk fr han kunne gje ho strre tryggleik enn ho hadde kjent i heile sitt liv. Eit smil fr han kunne gje ho all den sjlvtilliten ho aldri hadde hatt. Og alt fekk ho i gve av han, utan at han ville noko tilbake som ho ikkje kunne gje.

Ho dumpa ned i ein stol rett ved vindauget, men ho la ikkje merke til flya som rulla rundt der ute. Ho strevde s innmari med f kontroll over pusten sin, over hovudet og tankane sine, og undra seg om folk sg kor fortvila ho var. Magneten hadde byrja brenne som eit bl i magen, varmen og den sviande kjensla breidde seg utover snn at heile magen og heile brystkassa var nre ved eksplodere. Kva var det eigentleg ho dreiv med? Kva slags forskrudd tankegang hadde ho hatt da ho bestilte flybilletten? Korleis kunne ho tru at gjere det han lrte ho, det vere trygg p seg sjlv, eventyrlysten og kanskje til og med litt modig, at det skulle vere den rette medisinen for godta og glyme at han aldri skulle gje ho snne gver att? Ho skulle vore heime no, p rommet sitt, under dyna som lukta av velkjend vaskepulver, og ikkje heilt leine p ein stad som ikkje eigentleg var nokon stad, med folk som aldri ville vite at ho hadde ein magnet i seg som brann. Ho burde ha stengd seg inne i si eiga verd att, det trygge, der han ikkje hyrde heime.

Men det var for seint no. Ho visste ikkje korleis ho skulle komme seg ut, og ho trudde ikkje stemma hennar ville halde lenge nok til sprje nokon. S da alle dei andre passasjerane reiste seg for g p flyet, gjorde ho det same. Ho registrerte ikkje korleis nokon rundt ho sg ut, ho hadde mista luktesansen sin, og pusten hadde ho berre kontroll over fordi ho brukte mest all si kraft p f det til. Det fyrste ho gjorde da ho sette seg i setet sitt, var feste setebeltet. Det var som om det heldt ho oppe, og ho kunne puste litt lettare. Ho heldt ei hand over solar plexus, mest for halde magneten p plass. Ho undra p korleis det ville sett ut om ein lege opna ho opp no, kva han ville funne inni der. Det ville ikkje forundra ho om magneten hadde gjort snn at alle organa hennar var p feil plass. Det kjendest i alle fall ikkje ut som om nokon ting var som det skulle vere.

Flyet byrja rulle bortover rullebana. Magneten sleit og reiv, og det var berre s vidt ho klarte stoppe seg sjlv i gispa hgt av smerte. I det flyet byrja lette, var det som om magneten hadde bestemt seg for at dette ville han slett ikkje vere med p. Ho kunne ikkje hindre at trane rant, og ho var glad for at dama p same rad som ho var oppteken med sj ut vindauget. Kvar muskel i kroppen hennar var spent og ho klamra seg til setet. Alt var uklart bortsett fr ein prikk i mnsteret i taket som ho ikkje klarte ta blikket bort ifr. Tid eksisterte ikkje lenger, ingen rundt ho eksisterte, det einaste hovudet hennar var fylt med var ein brennande magnet og minnet om han som trakk den til seg. Filmar og bilete surra i bde rask og sakte film, men ho fekk med seg kvar einaste detalj, stvet p kleda hans, marihna p sykkelstyret, knirkinga i kjkkendra. Det var intenst, ulikt noko ho hadde opplevd fr. Det var som om ho var der att, levde i ei tid som var over og aldri kom til komme tilbake. Men som alltid kom til vere der likevel, like sant og ekte som den gong. Filmane ville aldri ta slutt.

Men s, i det ein kunne hyre eit pling og skiltet for festa setebelte vart slkt, slapp magneten taket og flaug tilbake til polen sin. Kanskje merka han det, kanskje ikkje. Det skjedde s plutseleg, og ho var ikkje forberedt p den plutselege luftstraumen som fylte lungene hennar. Det var som ho hadde vore nr ved bli kvalt, men plutseleg kunne puste igjen. Ho hosta litt fyrst, fr ho satt lenge og berre kjende lufta g inn gjennom nasen og ut gjennom munnen. S merka ho kor tomt det var der magneten hadde vore, men det var ikkje p ein vond mte. Det var berre plass ho kunne fylle med noko nytt. S ho smilte litt og lsna setebeltet sitt. For ho skjna det no, at ho trong det ikkje meir.

Les mer i arkivet Mai 2011 April 2011 Mars 2011
whirl

whirl

19, Bergen

Eg skriv p bde bokml og nynorsk, alt ettersom korleis historia hyres ut i hovudet mitt. S veit du det.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits